hvordan er det å bo med en som sliter psykisk?

i en kommentar jeg fikk ble jeg spurt om å skrive om hvordan det er å bo sammen med ei som sliter psykisk?
hmm,well:)

Det er vel ikke store forskjellen på vårt forhold enn ett "normalt" forhold,eller hva er vel normalt?
skjønt dem dagene fruen er dårlig,så sover ho mest,eller er veldig stille og innesluttet,det er da jeg begynnerå passe på å bli bekymret.
tanker om hva skjer om jeg legger meg for natten?kommer ho til og kutte seg på armer og bein?
jeg blir bekymret og redd,elsker henne jo å vil ikke ho skal påføre seg smerter.men så klart jeg skjønner jo hvorfor ho gjør det,men det er ikke noe koselig.jeg blir lei meg,men jeg er den jeg er.har vært med på å opplevd mer enn noen andre har gjort.har sett blod før,har hatt dødefolk i mine armer før,jeg har blitt mobbet å banket,truer med kniv å andre våpen,sett døden i lysøyet,så jeg tåler nok mer enn andre.
men tilbake til hvordan det er å bo med ei med psykiske problemer.

frøkna mi for å snakke om henne da så er det ikke lett,det er ett evig kjør.
så klart ho har mange dager hvor ho er i 100 å da har vi det helt fantastisk sammen,smiler tuller og ler.
men så er det dager som er tunge å bekymringsfulle,nå er jeg en mann av få ord.
dem som kjenner fruen vet jo ho har litt trøbbel fortiden med behandling å hvem neste behandler skal bli!

nå har ho vært på møte i dag å det gikk ikke så bra,skriver mer om det i neste innlegg.

jeg går ofte og tenker på før jeg legger meg når dagene er vonde om ho blir å gjøre no...kommer ho til og kutte seg eller ta overdose.finner jeg henne dø når jeg våkner eller blir jeg vekket av politiet?
stikker ho ut å lar meg sitte her alene?slike ting kan man gå å tenke å medfører at man ikke tørr sove så mye.

blod å tårer,jeg står på badet og tørker opp blod å skjuler spor av kutt.kanskje må jeg plaster sår,dype eller risp.men spiller ikke no rolle,det er smerter påført for og bli rolig å trygg.
så nei å leve med psykisk syke er ikke lett,å nå finnes det mange måter og være psykisk syk på.å mange undres nok på hvorfor jeg holder ut?

jo oppe i all vondhet så er vel kjærligheten størst av alt tror jeg?
elsker man noen så gjør man det av hele hjerte ikke bare med den yttre hjerteklaffen.
derfor er vi fortsatt etter 2 år sammen,selv om det har vært slutt 2 ganger,2 korte ganger....som teller fint lite.

men jeg kan tryggt si jeg elsker den jeg bor sammen med og blir ikke og forlate henne for noe eller noen.
det er vondt å se ho slite å vondt å se ho har det vondt,men støtten trøsten og støtten er vel alt jeg kan gi...seff ord å varme hender hjelper mye det og:)

det var litt om hvordan det er og bo med noen som sliter psykisk!

det er tøfft,tungt,jævlig og reddselsfullt..men man holder ut om bare kjærligheten er stor nok